I årevis har har vi drømt om et sted på fjellet. Minst like lenge som vi har drømt har vi kjørt bilveien over fjellet mellom Hallingdal og Valdres. Vi har egentlig aldri stoppet og heller ikke tenkt at vi skulle gjøre det til tross for rykter om at noe av det beste sykkelterrenget er akkurat her, på det fjellet vi bare har passert. Så ble drømmen virkelighet, vi fikk vårt eget sted, nettopp der vi aldri hadde stoppet, på Golsfjellet. Det handlet om å se mulighetene, mulighetene for tidligløyper i november, nok løyper utover vinteren, god preparering av de samme løypene. Det handlet om helårsaktiviteter, sykkel på fjellveier, sykkel på stier. Det handlet om stier for løpesko, det handlet om å finne stedet som hadde de opplevelsene vi digger å holde på med til en pris vi fikset. Vi bråstoppet på Golsfjellet, der fant vi det!
Sånn ser det ut når man tar seg tid til å stoppe
Ingen vet hvor haren hopper en søndagsmorgen

Dette området mellom de to dalene er rolig, det er et hav av plass. Søndag morgen kan en gå både 10 og 20 km. løyper før man ser andre i de samme løypene. I hvertfall hvis man er litt tidlig ute. Eller forresten, noen orrfugler og kanskje en morgenfrisk tiur er på plass. Det samme preppemaskina, og lyset da. Det lyset som gjør at det er fint å stå opp sånn passe tidlig om morgenen, ihvertfall tidlig på vinteren. Lyset som gjør at det blir to turer de dagene med blåtime og stjerner.

Morgenlyset i januar
Blåtimen betyr ut på tur igjen.

Vi er et bortskjemt folk når det gjelder skispor. Alle fjellområder legger ressurser i de gode sporene, dette fjellet ikke noe unntak. Preppemaskinene kjører gjennom terrenget både seint og tidlig og gjør krevende skiløpere glade. Akkurat som oss, glade for  «trikkespor» i alle retninger.

Sånn skal det være, da er skifolket fornøyd

Det å bli kjent med Golsfjellet har blitt litt som å komme tilbake. Sånn som vi husker det årevis tilbake, da vi lagde vår egen hoppbakke, da vi tok oss opp bakkene i de enkleste heisene. Her er det fortsatt litt sånn, fortsatt en vaier som funker på et jorde. Ser ikke ut som det har gjort det minste med skigleden heller. Alpinanlegg er det her også, alt bare i mindre format og vil man ha mer, er det jo bare å ta turen til Hemsedal, Geilo eller andre steder.

Et av de tradisjonelle fjellhotellene med sitt enkle skitilbud med masse skiglede
SAMSUNG CSC
«Lokal» vin med skiing since ever på etiketten -liker

Golsfjellet har ikke de høyeste toppene, ikke de bratteste nedfartene, ikke de største alpinanleggene eller den heftigste afterski. Savner vi noe av det, er det bare å ta turen dit det er. Pluss og minus en times tid unna finnes topper i Jotunheimen, nedfarter i Hemsedal og  nasjonalparker. Favorittfjellet Hallingskarvet og Geilo er heller ikke langt unna. Samtidig er det jammen lett å bli glad i et nytt område, gjøre seg kjent i helt nye løyper, fortsatt har vi Nystølfjellet tilgode til en lang påsketur. Naboer som alltid har skrytt av Golsfjellet, som vi trodde var litt kjedelig, har pratet om roen og at det er sentralt med korte distanser hvis man vil ha noe mer eller noe annet. Stemmer det:-)

«Sinsenkrysset» på Golsfjellet, populært i vinterferien
Gode vafler på Jondalhytta, med Skogshorn i bakgrunnen

Vi gleder oss til våren og tiurleiken. Sykling er en favoritt. Vi gleder oss til å ta i bruk nettet av stier og fjellveier i området Golsfjellet – Valdres. Kartet ser lovende ut, til og med et sykkelritt er det her oppe på fjellet i juni, Hallingrittet. Vi lurer veldig på om det er farbart med sykkelen over Turkuppmyre? Ser ikke sånn ut, men kanskje… Mens vi venter på sommeren, nytes senvinteren, skiturene, solveggen. Det er fint å ha sitt eget sted, det å » travel light», finne roen. Det beste er vel at man ikke trenger å gjøre noe annet enn å nyte livet ute og inne, så da gjør vi det.

Innekos er en del av fjellivet det også
Løyper, utsikt, tørr snø og blå ekstra.