Jakten på moskus med kamera som våpen

» Skal de bade» hører jeg lavt, så følger et «wow» fra sidemannen. Jeg retter blikket mot den sildrende elva og ser flere moskus på vei ut i det våte. Vi sitter stille langs elvebebredden mens vi tar del i lørdagsbadet til noen av de omtrent 300 moskusene som holder hus på Dovre. Det føles stort og litt uvirkelig å være med på dette som nå foregår rett fremfor oss. Det å se de store, flotte og staslige dyrene og det fra første rekke i den fine naturen. Forresten sitter vi ikke helt stille, kameraene går nesten varme for det perfekte bildet denne fine høstdagen. Jeg lar tankene gå tilbake til kvelden før og ankomsten til Dovre.

Det var i vår jeg så det, på Nasjonalparkriket sin facebook side. Budskapet om fotoworkshop på Dovre med moskus i hovedrollen. Jeg, som er på tur med kamera så ofte jeg kan, tenkte » dette må jo være perfekt, både tur, bli kjent med et nytt dyr og det med en av de beste naturfotografene». Når jeg kom frem lurte jeg veldig på hva jeg egentlig hadde gjort! Jeg, som har et ganske enkelt kamera, stort sett bruker autofokus og har litt dårlig tid, satt midt i en gjeng av fotografer mens sjefsfotograf Roger Brendhagen bød på tips og fototeori. Møterommet på Hjerkinn Fjellstue bugnet ikke av små kameraer, men av ganske så store kameraer. Selvtillitten krympet brått, jeg var på bortebane, hvordan skulle dette gå, en helg med denne gjengen? Så hører jeg Roger sier «Det beste kameraet er det du har». Det var bare å få selvtillitten opp og frem. Ta til seg alt av opplevelser og kunnskap. Så trøstet jeg meg med at jeg er sikkert den beste her til å gå på tur, og det er jo noe.

Det er ikke langt på dag før vi ser dem, ikke bare en, men en hel liten flokk! Skulle vi virkelig være så heldige å få nærkontakt med mange moskus? Det er okser, det er den yngre generasjon, det er minst en familie eller antagelig en storfamilie. Vi er lavmælte, beveger oss sakte og nærmer oss langsomt de mektige dyrene.  Dyrene, som ble plassert på Dovre i 1932, levde der til krigen før tyskerne utryddet dem. De ble først innført fordi arbeidere som anla Dovrebanen fant noen fossile ryggvirvler fra moskus. De hadde vært her i tidligere tider og antagelig ville de derfor trives. Etter krigen ble nye hentet tilbake fra Grønland. Siden har de levd i fred og harmoni på fjellet samtidig som forsvaret har brukt område til militær aktivitet. Nå er forsvarsaktiviteten stoppet, tidligere skytefelt er omgjort til verneområde i det unike fjellområde. Vi kan jo bare juble for det, her vi beveger oss veldig sakte mot dyr som har toppfart på 60 km/t. Det gjelder å holde seg på trygg avstand og oppføre seg slik at de ikke setter på turboen sin.

Det er litt uvirkelig fint. Her er jeg, sammen med en gjeng fotografer og et unikt dyr, som finnes bare dette ene stedet i Norge. Jeg fomler med kameraet. Etter å safet med litt autofokus, våger jeg med på litt forskjellige innstillinger og fant ut at bildene, jo de blir helt OK. I hvertfall til mitt bruk. Roger sa » du skal vite hvorfor bildet blir bra». Selvsagt, hvorfor har jeg ikke tenkte på det før! Nå blir det enda mer gøy å ta bilder, jeg vet hvorfor de blir som de blir.

Det blir en herlig opplevelse med en festforestilling av moskusen på Dovre. Her i bunnstasjonen til Snøhetta, Norges høyeste fjellet utenfor Jotunheimen, trives både moskus og fotografer. Det er natur, inspirasjon, nye mennesker å møte, 530 og noen bilder med hjem, de aller fleste av moskus. Litt moskusdun plukket fra lyngen blir også med hjem. Visste du forresten at dun av moskus er varmere enn annen dun? Fredagens følelse om bortebane blir erstattet med godfølelsen, som en ny og unik opplevelse ute i naturen gir. For meg er foto noe som kombineres med tur på beina, på sykkel, på ski og i kajakk. Denne gangen er det mye foto og mindre tur, men jammen er det fint! Helgen på Dovrefjell får en god plass i minneboken.