Jobbsykling igjennom 22 år

Sommerferien er over og jobbsykling er tilbake. Jeg skal tilbake til kontoret etter 4 uker med lek i naturen. Mandag morgen i 6 tiden var sykkelen igjen ute på veien, på veien fra Asker til Oslo. En mandag morgen på sykkelen etter ferien kan brukes til så mangt, som å reflektere om hvordan det har vært å være helårssyklist til jobb igjennom 22 år og om jeg skal ta en ny vinter på sykkelen. Samtidig nyter jeg følelsen av å starte jobbdagen på den best mulige måten, på sykkelen.

Jobbsyklingen

Som 35 åring flyttet jeg fra Geilo til Oslo, hadde knapt vært på T- bane, buss og trikk og var vant til å ha Geilo sitt utendørs treningseldorado rett utenfor døra. Antagelig var det det som var utslagsgivende for at sykkelen raskt ble måten å komme seg til jobben på. Den gang var jobben i Holmenkollen med noen brutale høydemeter i morgengry. Jobbsykling ble fort en livsstil. Tilrettelagt med dusj i VM huset og over middels spreke kollegaer i Skiforeningen føltes det som det enklest og det aller beste alternativet for transport. Etter noen år ble arbeidsstedet Oslo sentrum, nesten ikke høydemeter, men desto flere som skulle dele veien.

Endringen på 22 år

På disse 22 årene har det skjedd mye i trafikken og mange flere er der ute. Flere i bil, flere på sykkel, flere i sin egen verden med ørepropper og nå til slutt, el- sparkesyklene med førere uten mønster og forutsigbarhet. Aftenposten 8. august forteller om 149 personer skadd på dette fremkomstmidlet i Oslo bare i juli! For et virvar i trafikken, og verre blir det desto nærmere byen du kommer. Samtidig ikke verre enn at jeg fortsetter jobbsyklingen, selv om trafikken tvinger meg til å starte i 6 tiden for å ha det jeg mener er en god opplevelse på morgenen og så helst sykle hjem etter kl. 17. Med tilretteleggingen for syklisten har det skjedd mye i riktig og god retning på disse årene. Da jeg startet syklingen i 1998 var det lite sammenheng i sykkelfelt, «sykkelfeller » var det overalt. Jeg ble vant til å bråstoppe for å finne meg andre veier enn den jeg trodde skulle være der. Nå er det flere sykkelfelt, mer sammenheng i de og mer fokus på at man skal dele veien. El – syklene bidrar til nye syklister av begge kjønn. Selv var jeg på NRK Radio i 2013 og debatterte hvorfor det var så mange flere menn enn kvinner som syklet. Det problemstillingen finnes ikke i samme omfang i dag, selv om det fortsatt er flere menn på to hjul. Hurra for alle dere kvinner, og også menn, på sykkelen, el eller ikke og det både sommer og vinter! Ulykkene er det tragiske og noe som gjør at mange ikke våger å bruke sykkelen til og fra jobb. Jeg har så langt kommet helskinnet igjennom mitt sykkelliv, samtidig er nok jobbsyklingen det farligste jeg driver med. Forresten, noen arr har det blitt, men de er selvforskyldt som det å sykle rett på en veibom og konsekvensene ved ikke å få med seg høstens første islag før det er for sent. Allikevel, det føles faktisk tryggere i trafikken nå som fokus på syklister har økt, tilretteleggingen er bedre og flere er ute enn det var de første årene jeg var på veiene. Jeg tviholder dessuten på at bare jeg er 100% skjerpet og fokusert vil det gå bra! Samtidig gjør det vondt i hjertet når jeg ser ulykkene med medsyklister. På Lysakerlokket en tidlig morgen da ambulansen dro avgårde og en hjelm og kræsjet sykkel lå igjen. Da jeg så en medsyklist blir påkjørt og leste i avisa at han som førte bilen antagelig var ruset. Vi syklister er utsatt part uansett om det er singelulykke, om det er kræsj med bil eller med annet som ferdes ute. Skjer det noe er konsekvensene fort alvorlige for de mykeste i trafikken.

Både mer fokus på og tilrettelegging for syklistene er viktig.

Helse- og miljøeffekten ved jobbsykling

Helsefffekten er bare gull verdt! Å få en time på sykkelen hver morgen og hver ettermiddag med puls, ta det som trening. Være ferdig trent når man kommer hjem. Være ute i all slags vær. Sjeldent stemmer noe så bra som sitatet » Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær» som for en jobbsyklist. Har du funksjonelt, både utstyr og klær for helårsykling og det er lett tilgjengelig, går det nesten som en lek så sykle året rundt. Ikke helt da, nok nysnø til at skaper farlige situasjoner og tosifrede kuldegrader, det får meg til å velge bussen. Men, vi har det som regel så behagelig, så det kan være ganske fint å kjenne både på kulde og det å bli gjennomvåt innimellom. Jeg føler meg alltid i god form og er overbevist om at jeg kan takke jobbsykling for at jeg har form og energi som for 22 år siden. Å bidra til å spare miljøet ved å la bilen stå, det er en annen bonus.

Respekt for hverandre

Når jeg tenker på klimaet mellom syklist og bilist, tro jeg ikke om det har skjedd så mye i positivt retning. Det er stadig munnhuggeri og konflikter både ut i trafikken og kanskje aller mest i sosiale medier, om ikke fantes for 22 år siden. Et par ganger har jeg pøvde å si noe jeg mener er fornuftig om tilrettelegging for syklister. Men, da er du jo «en jævla syklist som bør holde deg unna veien». Så for å holde på godfølelsen er det kanskje greiest å forholde seg helt stille i diskusjonene. Har jeg et ønske for de neste årene er det at vi som ferdes i trafikken har mer respekt for hverandre, er fokusert, følger trafikkreglene, deler veien og smiler!

Tilbake fra ferien

Det er ingen sak å være tilbake i hverdagen når man er jobbsyklist og starter dagen med det man helst vil gjøre, nemlig sykle! Innen jeg sykler ned i garasjen under kontoret denne mandagen er jeg klar å ta fatt på høstens arbeidsoppgaver. Jeg vet at jeg som syklist skal ta i mot de fleste dagene fremover på aller første klasse! «Det blir nok en ny vinter på to hjul også», tenker jeg i det jeg parkerer sykkelen på en arbeidsplass hvor det er tilrettelagt for syklister.