Birgit HaugenDet kommer noen få sånne morgener hver vinter, en sånn morgen som i dag. En morgen hvor en nesten full måne henger fra himmelen, nysnøen glitrer i lyset, tiden er mellom natt og dag. Når gradestokken i tillegg viser minus 15, ligger det til rette for en gnistrende fin opplevelse på ski. Det er bare å ta et knekkebrød på benken, snike seg ut av hytta og ta i mot den friske lufta. Skiene får et lag blå swix av god, gammel årgang, før de sklir igjennom det tynne laget av puddersnø. Vi er klare for å nyte den neste timen. Timen med det fineste lyset når dagene er kortest.
Vi skal opp over de glitrende trærne. Det er ingen andre ute, ikke før en kritthvit rype letter fra lyngen og bryter stillheten. «Ikke engang vinden har våknet i dag», tenker vi i det landskapet kler seg i rosa.
Snart er vi over tregrensa. Vi vet hva som venter oss når fjellene dukker opp. Vi vet at utsikten er magisk i dette lyset. Det går i fiskebein det siste motbakken, før utsikten over store deler av fjellene i Hallingdal og Valdres åpner seg, hele veien til Jotunheimen ser vi.
Det er så fint å se frem i det rosa at vi neste glemmer; vi skulle jo vekke sola. Den står opp i øst bak oss og sender de første strålene på de hvite toppene. Vi snur oss;
Det er så vakkert. Vi staker innover fjellet til det rosa forsvinner, månen blekner, det er dag. Da er det greit å snu seg mot sola og ta bakkene med puddersnøen ned. Frokosten venter!
